Rapport om norske fastlegers holdninger til videokonsultasjoner

• Halvparten av fastlegene har intensjoner om å begynne med videokonsultasjoner, en fjerdedel er usikker og en fjerdedel sier nei.
• I snitt anslår fastlegene at kun 8,6% av konsultasjonene kan gjøres på video. Dette er langt lavere enn de 15-20% som ligger til grunn for de samfunnsøkonomiske beregningene til Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helses.
• Bruksområdene som fastlegene er mest positive til er oppfølging av sykemeldt pasient, ulike former for veiledning, reduksjon av smittefare samt spare enkelte pasientgrupper for reisen til legekontoret.
• Fastleger som selv har erfaring med videokonsultasjoner har funnet måter å inkorporere videokonsultasjoner i praksisen for å sikre den medisinske forsvarligheten.

I regjeringsplattformen heter det at regjeringen skal “innføre krav om at fastleger skal tilby e-konsultasjon til dem som ønsker det”. Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse sin rapport om videokonsultasjoner anslår at 1 av 5 konsultasjoner kan gjøres over video, og anbefaler en rekke insentiver og reguleringer for å få fastlegene til å komme i gang.

Da rapporten ble skrevet høsten 2018 var det fortsatt få norske fastleger som hadde erfaringer med videokonsultasjoner. Anslagene om 15-20% av videokonsultasjonene kan gjøres på video, er primært basert på dybdeintervjuer med ni leger. Det er derfor behov for mer kunnskap om hvorvidt rapportens konklusjoner og anbefalinger er realistiske.

I perioden 27. mars 2019 til 3. juni 2019 gjennomførte vi derfor en spørreundersøkelse med et representativt utvalg av 100 norske fastleger. Resultatene er testet for statistisk signifikans. Vi har gjennomgående benyttet lineære regresjonsmodeller (OLS) der vi har kontrollert for kjønn, aldersgruppe, og listelengde for å teste slike forskjeller. Nederst i artikkelen finner du flere detaljer om materiale og metode.

I direktoratenes rapport anslår de at mellom 15-20% av fastlegenes konsultasjoner kan gjøres over video. Det sies imidlertid lite om hvilke konsultasjoner dette bør gjelde.

Ved å bryte det ned i tolv konkrete bruksscenarioer, blir det enklere å se hvor potensialet ligger, og om det er forskjell på fastleger som har erfaring med videokonsultasjoner og de som ikke har det. Scenarioene er i hovedsak basert på bruksområder beskrevet i direktoratenes rapport, og supplert med bruksområder som kom opp da vi pilottestet spørreundersøkelsen med fem fastleger.

Prosentandel av fastlegene som sier seg enig i at dette bruksscenarioet egner seg for videokonsultasjoner.

Blant fastlegene som har over fem videokonsultasjoner (n=31), er det ni av bruksscenarioene som over to tredjedeler av respondentene mener fungerer godt på video. Blant fastlegene med 0-5 videokonsultasjoner (n=64), er det kun fire scenarioer som over to tredjedeler av respondentene stiller seg positive til.

Fastlegene som har erfaring med videokonsultasjoner er statistisk signifikant mer positive til videokonsultasjon i følgende tre tilfeller. (Se metode-delen for detaljer).

Previous

Som alternativ til telefon

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner svarer oftere at de mener at video kan egne seg som alternativ til telefon, men usikkerheten rundt dette resultatet er for stor til av vi kan si at det er en statistisk signifikant forskjell (p-verdi 0,137)

Som alternativ til skriftlig e-konsultasjon

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 26% høyere sjanse til å mene at video­konsultasjoner egner seg til å erstatte skriftlig e-konsultasjon (p-verdi 0,019).

Oppfølging av sykemeldt pasient

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 17% høyere sjanse til å mene at oppfølging av sykemeldt pasient egner seg på video (p-verdi 0,094).

Legeerklæringer (eksempelvis for elever i den videregående skolen)

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 21% høyere sjanse til å mene at legeerklæringer egner seg på video (p-verdi 0,065).

Som alternativ til telefon

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner svarer oftere at de mener at video kan egne seg som alternativ til telefon, men usikkerheten rundt dette resultatet er for stor til av vi kan si at det er en statistisk signifikant forskjell (p-verdi 0,137)

Som alternativ til skriftlig e-konsultasjon

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 26% høyere sjanse til å mene at video­konsultasjoner egner seg til å erstatte skriftlig e-konsultasjon (p-verdi 0,019).

Oppfølging av sykemeldt pasient

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 17% høyere sjanse til å mene at oppfølging av sykemeldt pasient egner seg på video (p-verdi 0,094).

Legeerklæringer (eksempelvis for elever i den videregående skolen)

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner estimeres til å ha 21% høyere sjanse til å mene at legeerklæringer egner seg på video (p-verdi 0,065).

Som alternativ til telefon

Fastleger med mer enn 5 video­konsultasjoner svarer oftere at de mener at video kan egne seg som alternativ til telefon, men usikkerheten rundt dette resultatet er for stor til av vi kan si at det er en statistisk signifikant forskjell (p-verdi 0,137)

Next

• 1
• 2
• 3
• 4

En annen måte å undersøke om direktoratenes estimat på 15-20% er realistisk, er ved å bryte det ned på diagnosegrupper.

Vi tok utgangspunkt i diagnosegruppene som i følge SSBs fastlegestatistikk utgjør størst andel av fastlegenes konsultasjoner. De valgte diagnosegruppene dekker over to tredjedeler av fastlegenes konsultasjoner.

Vi ba så fastlegene anslå andelen som kunne gjøres som videokonsultasjoner. Med utgangspunkt i direktoratenes estimat på 15-20%, ga vi fastlegene alternativene under 10%, mellom 10-20%, eller over 20%. For å beregne gjennomsnittsverdier, tallfestet vi under 10% til 3%, mellom 10-20% til 15% og over 20% til 30%.

Anslagene er for alle diagnosegruppene langt lavere enn direktoratenes estimater. Ikke overraskende er de lavest for ulykker og skader, samt luftveisinfeksjoner, og høyest for psykisk sykdom eller lidelse.

Totalt anslo respondentene likevel en andel videokonsultasjoner på kun 8,6%, altså langt lavere enn de 20% direktoratene har basert de samfunnsøkonomiske beregningene på.

Det var ingen statistisk signifikante forskjeller i anslagene fra fastlegene som har mer enn 5 videokonsultasjoner, og de som 5 eller færre. Heller ikke kjønn eller alder påvirker anslagene signifikant. (For detaljer, se metode-delen)

Fastlegene ble spurt om hva de så på som fordelene og ulempene for pasientene ved bruk av videokonsultasjoner. Det er de samme tingene som går igjen i svarene (n=78), uavhengig av om fastlegen selv har erfaring med videokonsultasjoner eller ikke.

Det er primært to fordeler fastlegene ser for pasientene. De sparer tid, og fastlegen kan bli mer tilgjengelig for pasienten. Fastlegene nevner eksempelvis at pasienten slipper å ta seg fri fra jobb, kan få legetime når de befinner seg langt unna legekontoret, eller ikke er i form til å reise til legekontoret.

Som ulempene for pasientene nevner respondentene manglende mulighet for fysisk undersøkelse og prøvetaking, som både kan gjøre at pasienten likevel må reise inn til legekontoret, eller at fastlegen risikerer å overse viktige ting. Dette henger også sammen med at respondentene mener videokonsultasjoner kan gi dårligere kommunikasjon enn konsultasjon på legekontoret. Lenger ned i artikkelen ser vi nærmere på medisinsk forsvarlighet ved videokonsultasjoner.

Fastlegene nevner også at videokonsultasjoner krever en viss teknisk kompetanse hos pasienten.

Når det gjaldt fordeler og ulemper for fastlegen var det noen overordnede tema som gikk igjen: Økonomi, tidsbruk, kommunikasjon og medisinsk forsvarlighet.

Økonomi

Når det kommer til økonomi, nevnes både frykten for økte utgifter (5 respondenter) og manglende muligheter for takstkombinasjoner (4 respondenter). Sistnevnte har imidlertid blitt forbedret i etterkant av undersøkelsen, med endringer i Normaltariffen fra 1. juli 2019.

På den annen side er det også fastleger som mener at de med videokonsultasjoner får bedre betalt (12 respondenter), blant annet på grunn av bedre takster enn for telefon og at konsultasjonene gjerne er noe kortere enn vanlige konsultasjoner.

Tidsbruk

Når det gjelder tidsbruk er svarende motstridende. Videokonsultasjoner blir både sett på som en mulig tidstyv (16 respondenter), men også tidsbesparende (24 respondenter). Det ser ut som erfaring med videokonsultasjoner gjør at fastlegene har et mer positivt syn på tidsbruken.

Tidsbesparelsen kan for eksempel skje gjennom å erstatte hjemmebesøk (3 respondenter) eller økt fleksibilitet ved at man kan jobbe fra andre steder enn legekontoret (2 respondenter). Videokonsultasjoner kan oppleves som mer fleksibelt også for fastlegen (11 respondenter).

Videokonsultasjoner kan bli en tidstyv eksempelvis på grunn av dobbeltarbeid (3 respondenter) eller tekniske problemer.

Etterspørsel og pasientgrupper

At videokonsultasjoner kan bety økt pågang (12 respondenter), nevnes oftere av de som ikke har erfaring med videokonsultasjoner. Dette henger også sammen med en bekymring om at videokonsultasjoner kan på bekostning av svakere pasientgrupper (4 respondenter), for eksempel ved at ressurssterke pasienter tar opp mer tid eller har lettere for å bruke video. Dette er et mer overordnet aspekt ved den medisinske forsvarligheten, som vi behandler lenger ned i artikkelen.

Kommunikasjon

Videokonsultasjoner kan også gi dårligere kommunikasjon (10 respondenter) enn vanlige konsultasjoner, mener fastlegene. På den annen side kan det bli bedre kommunikasjon enn på telefon (5 respondenter).

Den virkelige skillelinjen mellom fastleger som bruker videokonsultasjoner aktivt, og de som ikke gjør det, er hvordan de ser på medisinsk forsvarlighet ved bruk av videokonsultasjoner.

Flere av fastlegene nevner bekymringer for manglende fysisk undersøkelse (28 respondenter) som en ulempe for pasientene, og gjør at de også ser på det som problematisk for fastlegen, da dette går utover den medisinske forsvarligheten (n=20). Et aspekt ved videokonsultasjoner som derimot kan bidra til den medisinske forsvarligheten forøvrig, er at det er enklere å gjøre bedre oppfølging (n=16) av pasientene.

Det er fastlegene med mindre erfaring med videokonsultasjoner som er mest bekymret. Grunnen til at fastlegene som har erfaring med videokonsultasjoner sjeldnere nevner disse problemstillingene, er antagelig at de har funnet gode løsninger på det. Fastlegene som hadde hatt over 5 videokonsultasjoner ble nemlig også spurt om hva de gjør hvis det i en videokonsultasjoner viser seg at det er behov for fysisk undersøkelse, prøvetaking eller lignende:

Sitatene over er typiske for svarene vi fikk på dette spørsmålet. Det gjennomgående svaret var at fastlegen i så fall rekvirerte nødvendige prøver eller fikk pasienten til å komme på fysisk konsultasjon, eller henviste til legevakt hvis det hastet.

Metoden vi har valgt er en spørreundersøkelse rettet mot fastleger hvor vi kombinerer kvantitative og kvalitative metoder. Undersøkelsen besto totalt av 18 spørsmål. Fem fastleger med varierende grad av erfaring med videokonsultasjoner ga tilbakemeldinger på utformingen av spørreundersøkelsen før den ble sendt ut.

Spørreundersøkelsen er utformet av produktsjef Ida Aalen (M.Sc. Medier, kommunikasjon og IKT). De statistiske analysene er gjort av Peter Aalen, seniorøkonom i Menon Economics.

Rekruttering

Datainnsamlingsperioden var fra 27. mars 2019 til 3. juni 2019. Eneste inklusjonskriterium var at respondenten jobbet som fastlege. Alle respondenter som svarte “nei” på dette spørsmålet ble diskvalifisert. Respondenter som kun besvarte første side av undersøkelsen, som kun inneholder demografiske variabler, er ikke fanget opp i resultatene. Undersøkelsen ble avsluttet når 100 fastleger hadde besvart undersøkelsen for å sørge for at resultatene kunne publiseres mens problemstillingen fortsatt var aktuell.

Eneste insentiv respondentene fikk var at Confrere ville donere 50 kroner per fastlege som besvarte undersøkelsen til organisasjonen Leger uten grenser. Undersøkelsen var anonym, og det ble også sperret for registrering av respondentens IP-adresse.

Respondentene ble rekruttert på flere måter:

• Facebook-annonser rettet mot helsepersonell i Norge
• Statusoppdateringer på Facebook fra Confrere
• E-post-utsendelser til Confreres kunder
• Sluttside på undersøkelsen som oppfordret respondenten til å dele undersøkelsen med andre fastleger

I fjerde kvartal 2018 var det ifølge TNS Gallup 87% av den norske befolkningen som brukte Facebook ukentlig eller ofte. Facebook-gruppa Allmennlegeinitiativet har rundt 3000 medlemmer. Basert på dette antok vi at man kan treffe et rimelig representativt utvalg av norske fastleger gjennom Facebook-annonser.

I rekrutteringen har vi forsøkt å bruke et nøytralt språk for å unngå seleksjonsbias slik at man enten fikk fastleger som var særlig positiv eller særlig negative til videokonsultasjoner.

Eksempel på annonse brukt til rekruttering

Representativitet

I vår spørreundersøkelse fremstår utvalget som tilstrekkelig representativt til å kunne generalisere hovedfunnene når man sammenligner de demografiske dataene til hele populasjonen av norske fastleger. Både når det gjelder kjønn, alder, fylker og listelengde stemmer undersøkelsens respondenter godt overens med dataene fra fastlegeregisteret. Vi kan likevel ikke utelukke at tilfeldig variasjon og seleksjonsbias gjør resultatene upresise og forventningsskjeve.

Statistiske tester

Vi benyttet lineære regresjonsmodeller (OLS), der vi inkluderte kjønn, aldersgruppe, listelengde og om fastlegene hadde mer enn fem videokonsultasjoner som forklaringsvariabler for å teste om forskjeller mellom gruppene var statistisk signifikant forskjellige. Vi testet også om resultatene var sensitive for hvilke kontrollvariabler som var inkludert, noe de ikke var med mindre annet er påpekt. Vi antok ikke lineære effekter av alder eller listelengde, men inkluderte dummy-variabler for alderskategorier (30-39, 40-49, 50-59, 60-69) og tre kategorier av listelengder (under 750, 750-1249, og 1250 og over).

Vi omtaler gjennomgående kun resultater som har lavere p-verdier enn 10%-nivået som statistisk signifikant forskjellige.

For hver av diagnosegruppene svarte fastlegene på om de mente “under 10%”, “10-20%” eller “over 20%” av konsultasjonene i diagnosegruppa kunne tas på video. For å kunne teste statistisk om svarene var signifikant forskjellige mellom de som hadde over 5 videokonsultasjoner versus 5 eller mindre, måtte hver av disse kategoriene tilegnes et tall. Vi har i utgangspunktet valgt å tolke “under 10%” som 3%, “10-20%” som 15% og “over 20%” som 30%. Vi beregnet deretter gjennomsnittlig andel konsultasjoner som legene anslo at egnet seg for video over de 12 diagnosegruppene.

For å estimere om anslått andel konsultasjoner som egner seg på video påvirkes av om fastlegen hadde mer enn 5 videokonsultasjoner, benyttet vi lineære regresjonsmodeller (OLS) med dummy(/ier) for kjønn, aldersgrupper og listelengde som kontroll (og intercept), med gjennomsnittlig andel konsultasjoner som egnet seg for video som venstresidevariabel. Vi fant at om legene hadde erfaring med video ikke hadde en signifikant sammenheng med hvor stor andel diagnoser de anslo at enga seg for video (p-verdi 0,85). Uavhengig av hvilken gjennomsnittsverdi man satte for kategoriene “under 10%”, “10-20%” og “over 20%), eksempelvis 3-15-30, 5-15-20, eller 9-12-40, så er p-verdien over 0,6 (beta skifter også fortegn). Resultatet fremstår derfor som robust.

Ved å definere “under 10%”, “10-20%” og “over 20%” som 3-15-30 kommer vi til at 8,6 prosent av konsultasjoner anslås å egne seg til video. Dersom vi heller benytter 5-15-25 blir andelen 9,4%. Med andre ord er påvirkes dette funnet i svært liten grad av hvordan disse andelene tallfestes.

Ingen resultater påvirkes signifikant av om leger som hadde gjennomført 1-5 videokonsultasjoner ikke inkluderes i utvalget.

Dataanalyser ble gjennomført ved hjelp av STATA 13.

Ta kontakt med support@confrere.com om du ønsker regresjonstabeller og kodefiler.